Min vei hjem
Jeg levde lenge med en følelse av at noe manglet.
Jeg levde det livet jeg trodde skulle gjøre meg lykkelig. Jeg skapte et liv som på mange måter så ut slik jeg hadde lært at et godt liv skulle se ut.
Likevel var det et tomrom i meg som ikke lot seg fylle.
Lenge trodde jeg at det var noe galt med meg.
Jeg spurte meg selv:
Hvorfor følte jeg meg ikke lykkelig når jeg hadde så mye å være takknemlig for?
Hvorfor var det fortsatt et tomrom i meg?
I dag ser jeg at det ikke var noe galt med meg. Jeg lengtet bare etter å finne hjem til meg selv.
Etter hvert begynte kroppen å fortelle meg det hjertet mitt hadde forsøkt å si lenge: at noe måtte forandre seg.
Det var skremmende å lytte. For jeg visste ikke hvor veien ville føre.
Men da jeg våget å følge den indre stemmen, begynte noe å falle på plass.
Ikke fordi livet plutselig ble enkelt, men fordi jeg oppdaget noe som forandret alt.
Det jeg hadde lett etter, fantes ikke der ute. Det fantes allerede i meg.
Siden den dagen har nysgjerrighet vært min viktigste veiviser.
Gjennom årene har jeg også oppdaget at relasjonene våre ofte er våre største læremestere.
De menneskene som har berørt meg mest – både de som har vært en gave og de som har vært krevende – har vist meg sider av meg selv jeg ellers aldri ville sett.
Jeg har lært at vekst sjelden handler om å forandre andre. Den begynner når vi våger å møte oss selv med ærlighet, nysgjerrighet og kjærlighet.
Derfor ser jeg ikke mennesker som problemer som skal løses, men som hele mennesker med en indre visdom som noen ganger bare trenger et trygt rom for å komme frem.
Jeg tror ikke at mennesker trenger å fikses.
Jeg tror at mye av det vi lengter etter allerede finnes i oss.
Noen ganger trenger vi bare et trygt rom hvor vi kan lytte, være nysgjerrige og gi det som allerede finnes i oss, rom til å tre frem.
Johanna Stolfer 